At jeg valgte å starte opp med videreutdanning i kreftomsorg har med arbeidssituasjonen min å gjøre. Jeg jobber med kreftpasienter til daglig, på gastroenheten ved Molde Sjukehus, og ønsket meg derfor en bredere kompetanse på dette området. Jeg føler at vi trenger kreftsykepleiere på ei slik avdeling. Med en spesialutdanning kan du bli en ressurs både for kolleger og pasienter.

Spesialkompetansen gir litt andre tanker og bredere perspektiv. Selv har jeg forandret meg uten at jeg merker det til daglig. Derimot opplever jeg det i møtet med pasienten, at jeg ser og hører på en annen måte enn før. Ikke minst gjelder det forståelsen av pasientens åndelige og eksistensielle behov, og ikke bare det rent fysiske. Selv om jeg er vant til å jobbe med kreftpasienter merker jeg at jeg nå tør mer i situasjoner med smerter og mennesker som vet de skal dø. På det området føler jeg at jeg har vokst med studiet.

De fleste deltakerne på studiet har vært sykepleiere i mange år. Vi har derfor en lang erfaring å bygge på og utveksle.

Det er ellers kjempekjekt at vi har fått et slikt studium i Møre og Romsdal, så vi slipper å reise hjemmefra for å studere. Det var noe uvant å begynne på skole igjen, men opplegget med samlinger har gått fint. Studiet er lagt opp som selvstudium. Dette innebærer mange skriftlige oppgaver. Mange av oss har nok syntes at dette har vært stritt i perioder, med full jobb i tillegg til studiet. I ettertid ser vi at dette har vært svært lærerikt for oss ettersom vi har blitt ”tvunget” til å lese jevnt og trutt. Noe som kan være en utfordring på slike deltidsstudier.

Positivt er det også at vi selv har fått velge hvor vi kan praktisere i studietiden. Mange av oss har valgt forskjellige behandlingssenter/sykehus rundt om i landet. Dette har vært med på å gi oss en bredere erfaring innen praksisfeltet.